Frykter mer tvang overfor sin datter

Det kan synes som om situasjonen er kommet inn i en selvforsterkende, negativ spiral. Kvinnen på 55 år fotfølges kontinuerlig. Problemet er at hun ikke utstår fotfølgingen. Når hun tar bussen, følger tjenesteytere med. Når det er tjenesteyterne kvinnen ønsker å bli kvitt, så er det kanskje det motsatte av behandling å følge etter henne hele tiden?

– Det er ikke merkelig at kvinnen reagerer når hun forfølges hele tiden av dem hun ønsker å bli kvitt, sa en bussjåfør som ofte hadde kvinnen som pasasjer.

Det har vært mange episoder som av tjenesteyterne kalles for utaggering. Noen episoder som har vært på eller rett over grensen for straffelovens bestemmelser. Ingen av episiodene har vært av en slik karakter at de ville utløst nevneverdige strafferaksjoner om gjennomsnittsnordmannen hadde utøvd dem.

Begrunnelsen for tvangsvedtaket er å forhindre vesentlig skade. Problemet er at tvangsvedtaket i seg selv utløser slik vesentlig skade. Kvinnen blir kort og godt forbannet på tiltakene. I tillegg klorer hun seg opp. Når hun klorer seg, kan inntil tre tjenestytere holde henne, noe som utløser enda mer aggresjon og frusterasjon. Mange vil nok synes det er mer enn problematisk å hjemle slike tiltak i helselovgivningen. Det er vanskelig å se at en snakker om behandling. Det er uforståelig at en skal videreføre tiltak som ikke har virket til nå.

Det foreslås også å tvangsflytte kvinnen fra sin leilighet til en leilighet som omsorgsfirmaet som yter "tjenestene" disponerer. Fagfolkene mener at en slik tvangsflytting er til kvinnens beste. Problemet er at kvinnen betrakter det hele motsatt. Hun vil ikke flytte.

I følge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal en ikke velge det en oppfatter som personens beste, men det personen mener er best.

Fylkesmannen i Rogaland får en krevende sak på bordet. Hva er "fare for vesentlig skade"? Hvor sterk er den enkeltes selvbestemmelse? Kan en innføre tvangstiltak for å redusere uønsket oppførsel når tvangstiltakene i seg selv utløser uønsket oppførsel?

Beathe Signy Hebnes er ikke den eneste moren som er fortvilet over tvangsvetak, tvangsflytting og trussler om å bli kastet som nærmeste pårørende til sin egen datter.

I første omgang får vi sette vår lit til Fylkesmannens behandling av tvangsvedtaket. I neste omgang får vi håpe på en modernisering av tvangslovverket. Helse- og omsorgstjenestene skal i utgangspunktet være en hjelp og ikke det motsatte.

Jens Petter Gitlesen