Nedsnakking av funksjonshemmedes rettigheter

En stortingsmelding som viser behovet for individklageordningen

Stortingets Utenriks- og forsvarskomité behandler i disse dager stortingsmelding nr. 29 (2015-2016), hvor de skal avgjøre om Norge skal slutte seg til individklageordningen til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Stortingsmeldingen viser at Utenriksdepartementet har sliter med egne fordommer. Stortingsmeldingen er en sammenhengende nedsnakking av funksjonshemmedes rettigheter.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne gis en dårlig presentasjon i stortingsmeldingen. Enda verre er karakteristikken av FN-komitéen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen. Utenriksdepartementets fremstilling er først og fremst en dokumentasjon på behovet for å prioritere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er, i likhet med FNs Kvinnekonvensjon og FNs Rasekonvensjon, en antidiskrimineringskonvensjon. Norge sluttet seg til individklageordningen for Rasekonvensjonen i 1972 og for Kvinnekonvensjonen i 2002. Argumentasjonen fra Utenriksdepartementet var annerledes den gang.

Få grupper i såpass utsatt for diskriminering som mennesker med nedsatt funksjonsevne. Få grupper har svakere rettsikkerhet og større behov for rettigheter enn mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Rettsikkerheten er svak og diskrimineringen er omfattende

Den senere tid har VG skrevet om ulovlig tvangsbruk i psykisk helsevern. Forholdene er på ingen måte nye, men har vedvart siden vi fikk de første sykehusene. Det eneste nye er at VG har begynt å skrive om forholdene.

Til nå i år, har det vært gjennomført 41 tilsyn med noen av tjenestene til mennesker med utviklingshemning. Det er påvist ulovligheter i 34 av tilsynene.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er svært utsatt for trakasering, trussler og hat. Nylig la Rettighetsutvalget fram sin innstilling hvor det dokumenteres at mennesker med utviklingshemning diskrimineres på alle samfunnsområder. Slik kan en fortsette å liste opp manglende rettsikkerhet og manglende tiltak.

Lovverket er i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Professor Kjetil Mujezinović Larsen utredet konsekvensene av at Norge tilsluttet seg den individuelle klageretten. I utredningen ble det påpekt at en rekke norske lover trolig er i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Lovene som nevnes er:

• Rettshjelploven
• Straffeprosessloven
• Tvisteloven
• Psykisk helsevernlov
• Vergemålsloven
• Steriliseringsloven
• Helse-  og  omsorgstjenesteloven
• Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Med hensyn til de fleste opplistede lovverkene, later myndighetene som om de ikke er i konflikt med FN-konvensjonen.

Myndighetene er like fordomsfulle som folk flest

Verken advokater, Fylkesmannen, Statens sivilrettsforvaltning eller domstolene synes å være kjent med eller å vektlegge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er f.eks. en utbredt konvensjonstridig praksis med å umyndiggjøre mennesker med utviklingshemning ved å frata dem deres samtykkekompetanse. Pådriverne i slike saker, er omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og fylkesmannens vergemålsavdeling. Både Statens sivilrettsforvaltning og domstolene synes å følge opp den konvensjonstridige praksisen.

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund har gjentatte ganger kritisert både de omfattende brudd på menneskerettighetene i norsk tvangspsykiatri og domstolenes unnfallenhet.

NFUs fylkesleder i Hedmark, Torill Vagstad, ble ilagt besøksforbud overfor en ung kvinne med utviklingshemning som ikke ønsket å bo i bofellesskapet hvor kommunen ville ha henne boende. Kvinnen var ilagt et svært omfattende tvangsvedtak som i seg selv må være i strid med FN-konvensjonen. Kvinnen var fratatt sin samtykkekompetanse og hadde en bistandsadvokat som ikke talte kvinnens sak. Dommen problematiserer verken det at den lett utviklingshemmede kvinnen i praksis var umyndiggjort eller noen av de mange andre forholdene som var i strid med konvensjonen. Dommen nevner ikke konvensjonen med et eneste ord.

Kvinnen med lett utviklingshemning har i over ett år vært underlagt tvangsvedtak som er påklaget. Dette til tross for at helse- og omsorgstjenestelovens § 9-7 slår fast at "Dersom vedtaket er påklaget etter § 9-11 andre ledd, kan vedtaket ikke iverksettes før fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har godkjent vedtaket". NFU er kjent med flere tilsvarende saker.

FN-komitéen for funksjonshemmede følger samme struktur som de andre komitéene

Utenriksdepartementet er åpenbart lite fornøyd med FN-komitéen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Stortingsmeldingen påpeker at komitéen har få jurister, sammenlignet med andre komitéer. Antallet jurister som er med i de ulike komitéene på menneskerettighetesfeltet varierer fra periode til periode. FN-komitéen for funksjonshemmedes rettigheter, utpekes på akkurat samme måte som alle andre komitéer, – nasjonene foreslår kandidater og FN velger blant de foreslåtte. Andelen jurister vil variere fra periode til periode og fra komité til komité.

FN-komitéen for funksjonshemmedes rettigheter kritiseres også for å ha medlemmer med funksjonsnedsettele og medlemmer som er med i organisasjoner på handikapfeltet. Argumentasjonen er diskriminerende. Medlemmene i FNs Kvinnekomité er også personer som er mer enn gjennomsnittlig interessert og engasjert i kvinnepolitikk. Det at etniske minoriteter er representert i FNs Rasekomité, regnes som en styrkte.

Konsekvenser av individuell klagerett

På det formelle planet, vil en norsk tilslutning til individuell klagerett på FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ha få konsekvenser. NFU har f.eks. aldri hatt en sak for Høyesterett. I 1990 var NHF part i Fusadommen, men der vant NHF i Høyesterett. Det vil gå mange år mellom hver gang det er en sak som kan klages inn til FN-komitéen.

På den uformelle siden, vil en norsk tilslutning til individklageretten har stor betydning. Det at en risikerer at saker klages inn, vil øke motivasjonen for politiske- og administrative myndigheter til å vurdere saker opp mot konvensjonsforpliktelsene.

Professor Kjetil Mujezinović Larsen avslutter sine betraktninger av konsekvensen av en norsk tilslutning til klageordningen med følgende:

"Avslutningsvis må det understrekes at tilslutning til tilleggsprotokollen vil ha vesentlig betydning for de som er berørt. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har lang erfaring med (med rette) å anse seg diskriminert og marginalisert, og innspillene jeg har mottatt under arbeidet med denne utredningen viser at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke i tilstrekkelig grad har bidratt til å avhjelpe dette. Tilslutning til tilleggsprotokollen vil oppfattes som en betydelig gevinst for denne gruppen, som må avveies mot andre eventuelle konsekvenser som følger av slik tilslutning. Ratifikasjon vil styrke rettsvernet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og dette er en vesentlig konsekvens.

I forlengelsen av dette kan det også fremheves at det oppstår en signaleffekt uansett om Norge ratifiserer protokollen eller ikke. Ratifikasjon vil signalisere at man tar rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne på alvor, og at man også på hjemmebane vil bidra «til å styrke gjennomføringen av FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne», slik Stortingsmeldingen om menneskerettigheter uttrykker det med hensyn til norsk innsats internasjonalt. "

Jens Petter Gitlesen