Arroganse og ubeboelige boliger

Aftenposten skriver at fem personer med multifunksjonshemning skulle flytte inn i boliger til nyåret. Nå viser det seg at boligene ikke kan bli til hjem for mennesker med store funksjonsnedsettelser. De nyrestaurerte boligene til 88 millioner er ikke romslige nok for mennesker som er avhengige av plasskrevende hjelpemidler.

Alle som jobber på feltet bør vite at multifunksjonshemning medfører flere stoler av ulike varianter. Ofte trengs løfte- og heiseanordninger. Det hjelper lite med dusjkabinett for dem som ikke evner å stå i dusjen. Badekar er også til liten nytte om badet ikke er stort nok til å romme løfteanordningen som må til for å komme oppi og utav badekaret. Omfanget av hjelpemiddel og kravene som hjelpemidlene setter til fysisk utforming, varierer med funksjonsvanskene til personen. En kunne forventet at Omsorgsbygg Oslo FK var kjent med slike forhold. I det minste skulle en forvente at profesjonelle visste hvilken informasjon de trengde for å utforme boliger som kunne bebos av de tiltenkte beboerne. Men slik er det altså ikke.

Brukermedvirkning er en velkjent og god måte for å sikre at den nødvendige informasjonen tilflyter beslutningstakerne. På dette feltet synes Oslo kommune å ha en del å lære.

Det er lett å forstå at mor blir fustrert når datterens bolig ikke kan romme datteren. Når far påper mangler med prosjekteringen av sønnens leilighet som sønnen ikke kan bo i, så må en si seg enig i kritikken fra far. Det er positivt at pasient- og brukerombudet har engasjert seg i saken, men det er ikke opplagt at prosessen har vært ulovlig. Dumskap, arroganse og det å ignorere dem som har størst problemer med å si i fra, trenger nemlig ikke være ulovlig.

Det som er helt sikkert er at med litt mer lydhørhet, kunne Oslo kommune fått brukbare boliger for de 88 millionene som ble brukt på prosjektet. Det ville kun krevd litt brukermedvirkning.

Jens Petter Gitlesen