For folk flest er det å få sine rettmessige velferdsgoder temmelig selvsagt. For personer med utviklingshemning, er det svært ofte annerledes. Statlige tilsyn med kommunene dokumenterer lovbrudd i flertallet av tilfellene. Stortinget behandler nå statens tilsyn med kommunene. Ikke noe tyder på at Stortinget er villige til å gjøre de nødvendige grepene.

Stortingets kommunal- og regionalkomité har behandlet statens tilsyn med kommunene og hvordan tilsynet skal hjemles i de aktuelle lovene. Innstillingen viser at Stortinget ikke ønsker verken å se, høre eller å gjøre noe med de utbredte kommunale lovbruddene.

Statlige tilsyn viser gang på gang at kommunene ikke følger lovverket. Kommunene oppfyller ikke sine plikter og de krenker innbyggernes rettigheter. Folk flest merker ikke så mye til dette, men for personer med utviklingshemning er rettighetstap vanlig. Det har vært en omfattende behandling av statlige tilsyn med kommunene:

• I 2003 ville regjeringen ta tak i staten tilsynsordninger med kommunene. Det ble nedsatt et utvalg som avga sin innstilling i 2004. Innstillingen maler et rosenrødt bilde at kommunenes evne og vilje til å overholde statlige lover og regler. Innstillingen inneholder ingen referanser til alle de tilsynsrapportene som dokumenterer mange og grove kommunale lovbrudd. Utredningen hadde et sterkt fokus på det kommunale selvstyret og så bor fra at kommunene, for enkelte grupper, i stor grad bryter nasjonale lover og internasjonale konvensjoner. NFU etterlyste et sterkere tilsyn og et tilsyn med sanksjonsmuligheter.
• Regjeringens forslag til nytt kapittel om statlige tilsyn i kommunene, var en like rosenrød beskrivelse som utredningen. Rett nok hadde proposisjonen med et par referanser til NFU sin høringsuttalelse. Men også proposisjonen valgte å fortie kommunes mange og alvorlige lovbrudd.
• Kommunelovens bestemmelse om statlige tilsyn med kommunene, ble like impotent og virkningsløs som grunnlagsdokumentene la opp til.
• I stortingsmelding nr. 7, drøfter regjeringen hvordan statlige tilsyn skal lovfestes i 14 særlover. Stortingsmeldingen var en naturlig fortsettelse av prosessen. Betydningen av kommunalt selvstyre, dialog og harmoni var gjennomgangstonen. Dessverre hadde også denne meldingen utelatt de mange lovbruddene, kommuner som ikke rettet seg etter statlige pålegg, kommunenes brudd på barnekonvensjonen og brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Kommunal og regionalkomiteen hadde ikke planlagt høring, men etter oppfordring fra NFU, ble det arrangert høring.
• NFU, FFO og FO møtte alle til høringen. Budskapet var i hovedsak det samme:
• Grunnleggende rettigheter blir krenket,
• det er mange eksempler på at kommunene ikke retter seg etter statlige pålegg.
• Fylkesmannen mangler sanksjonsmidler. Når kommunene ikke rette seg etter statlige pålegg, er fylkesmannen handlingslammet.
• Dagens tilsyn er knyttet til kontroll med saksbehandling. Vi mangler kontroll med kvaliteten av tjenestene.

Det er svært skuffende av Kommunal- og regionalkomiteen å lukke øyne og ører og verken høre eller se de alvorlige innvendingene. Kanskje komiteen både hørte og så, jeg heller til den troen. Kanskje komiteen heller valgte å late som de ikke hadde hørt eller sett. Uansett finner vi ikke spor av brukerinteressene i innstilling til Stortinget.

Spesialundervisningen kom med grunnskoleloven i 1975. Fortsatt, 35 år etter innføringen, er det unntaksvis at spesialundervisningen er i samsvar med lovverket. Det nasjonale tilsynet i 2007 viste ulovlige forhold i ca.90% av tilfellene. Det hører med til historien at tilsynet bare sjekket saksbehandlingen knytt til noen av opplæringslovens paragrafer. Hadde tilsynet også fokusert på elevenes læringsutbytte, ville en sett at skolen i liten grad er knyttet til opplæring for svært mange elever med utviklingshemning. Men en ser ikke på læringsutbyttet til elever med utviklingshemning.

Den norske skolen er blir heftig debattert. Det meste kritiseres. Nasjonale og internasjonale prøver viser at elevene ikke er så flinke som vi skulle ønsket. Skoleforskningen er så omfattende at knappheten er forskere, ikke midler. Elever med utviklingshemning er utelatt fra alle disse testene. Ikke inngår de i forskningsprosjektene. De får heller ikke karakterer. Midtlyngutvalget foreslo til og med å sannere det statlige støttesystemet beregnet for elever med utviklingshemning.

Barnekonvensjonens artikkel 2, forbyr diskriminering av barn med funksjonshemning. Likevel er det mange elever i den norske skolen som mangler læremateriell, mange elever får ikke opplæringen evaluert, mange har en skoledag som er mer preget av oppbevaring enn opplæring. For elever med utviklingshemning er det ofte tilfeldighetene som råder.

Barnekonvensjonens artikkel 23 sier bla.:

1. Partene anerkjenner at et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet.

Barnekonvensjonens artikkel 29 sier at "barnets utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig,"

Jeg kjenner selv til elever som har gått gjennom skolen uten å lære seg lesing eller skriving på grunn av skolens manglende kompetanse. Når eleven tilfeldig vis, i voksen alder, møter den rette pedagogiske kompetansen, lærer eleven lesing og skriving på kort tid. Det finnes elever i skolen som ikke kan ytre seg på vanlige måter som heller ikke får tilbud om å lære alternativ kommunikasjon.

I 2009 var det tilsyn med bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning i 17 av landets kommuner. Det ble avdekket ulovligheter i 16 av tilsynene:

• Nittedal kommune
• Bydel Søndre Nordstrand (Oslo)
• Bydel St. Hanshaugen (Oslo)
• Bydel Sagene (Oslo)
• Oppegård kommune
• Hurdal kommune
• Nord-Fron kommune
• Kongsberg kommune
• Fijar kommune
• Vaksdal kommune
• Masfjorden kommune
• Eid kommune
• Gaular kommune
• Malvik kommune
• Åfjord kommune
• Vågan kommune

Bare i Hyllestad kommune ble det ikke funnet avvik fra lovverket. Resultatet er overhode ikke oppsiktsvekkende. Både i 2005 og 2006, ble det gjennomført nasjonale tilsyn med tvang og makt. Begge de nasjonale tilsynene avdekte ulovlige forhold i ca. 75% av tilfellene.

Bruk av tvang og makt er såpass inngripende at det skal svært små avvik fra lovverket, før en snakker om grove menneskerettighetsbrudd.

I 2009 ble det ført landsomfattende tilsyn med kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barneboliger og avlastningsboliger. Tilsynsrapportene gir overveldende dokumentasjon på manglende kommunal lovetterlevelse.

Individets rettigheter betyr åpenbart ikke så mye for Stortinget, det lokale selvstyret betyr mer. Tilsyn viser at nasjonalt lovverk brytes som hovedregel, men det ønsker verken regjeringen eller Stortinget å se. Norge er svært opptatt av internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene, men det er først og fremst i utenrikspolitikken. Her i landet vektlegges det kommunale selvstyret fremfor barnerett og menneskerettigheter. Fylkesmannen kan fortsette å påtale ulovligheter. På spesialundervisningsfeltet har de ulovlige forholdene vedvart i 35 år. Det er trist og ufattelig at Stortinget ikke nevner forholdene i sin innstilling.

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om gjennomgang av særlovshjemler for statlig tilsyn med kommunene

av Jens Petter Gitlesen [10.03.10]

Utskriftsvennlig versjon
Tips en venn