Hvorfor store bofellesskap er en uting

Institusjonen

I sosiologisk forstand, kan institusjonen forstås som et administrativt system som er bestemmende for beboerne på en mengde ulike livsområder. Institusjonen bestemmer når det er middag, hva en skal ha til middag, når det skal være ro, aktiviteter som skal gjennomføres mm. Institusjonen er en innskrenkning av den individuelle selvbestemmelsen. Slik var det under Helsevesenet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) og slik er det for mange i dag. Det er slik institusjonalisering som forskeren Hilde Guddingsmo observerer når hun påpeker at "De som bor i bofellesskap får ikke bestemme over egen hverdag". Det er slikt Camilla Hopen viser til når hun hevder at "det alltid er bofellesskapene som går først". 

Store bofellesskap betyr mange ansatte, mindre individuell tilrettelegging, mer kollektive tjenester og større vekt på administrasjon. I tillegg er det lettere å skjule at det gis for lite tjenester i store bofellesskap sammenlignet med smål.

Normalisering og likestilling

Normalisering var et bærende begrep i reformperioden. I dag ville en kanskje benyttet likestilling eller antidiskriminering som begrep. Normalisering av levekårene til mennesker med utviklingshemming betyr at mennesker med utviklingshemming skal kunne ha det som andre. Så langt er vi dessverre ikke kommet og utviklingen har gått i feil retning.

Folk flest velger hvor og med hvem de vil bo. Kommunen bestemmer i praksis hvor og med hvem utviklingehemmede skal bo. Folk flest velger selv om de vil bo i blokkleilighet, rekkehus, enebolig eller om de skal kjøpe eller leie bolig. Mennesker med utviklingshemming har stort sett kun ett valgalternativ – bofellsskap.

Det er ikke uvanlig at folk som trives sammen, velger å bo sammen. Det er nesten like vanlig at folk som trivdes med å bo sammen, velger å flytte fra hverandre. Preferanser overfor bolig og bosted endres også og folk flytter. Svært få mennesker med utviklingshemming har i praksis mulighet til å flytte.

Store bofellesskap blir signaliserer annerledeshet der de ligger utenfor den ordinære bebyggelsen, med stort parkeringsanlegg, store personalrom og minner vel så mye om en arbeidsplass som et hjem. Antallet tjenesteytere som er i ens leilighet, kan komme opp i både 30 og 40 per måned. Turnover, sykefravær og vikarbruken kan være omfattende.

I følge professorene Jan Tøssebro og Anna Kittelsaa, øker uroen med størrelsen på bofellesskapene.

Tilbake til 1990-tallet

Det er ikke vanskelig å styre utviklingen i samsvar med gjeldende målsetninger om likestilling, normalisering mm, målsetninger som FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD) forplikte Norge å etterleve. Mye vil være gjort om en gjenninnfører Husbankens retningslinger i reformperioden (rundskriv HB-1212 og HB-1255). I dag finansierer staten rundt 70 prosent av kommunenes kostnader ved etablering av bofellesskap. Når finansieringen er under statens kontroll, kan utviklingen styres gjennom krav til finansieringen.

Ser en på kravene som Husbanken stilte på 1990-tallet gjennom rundskrivene HB-1212 og HB-1255, vil en finne:

• "Det skal fortrinnsvis ikke være mer enn 4 boenheter i et bofellesskap"
• "Det skal fortrinnsvis ikke samlokaliseres mer enn 4-6 boenheter på et begrenset tomteareal."
• "Ved vurdering av lånesøknad vil det bli lagt stor vekt på at boligene lokaliseres i et vanlig bomiljø."
• "Boligene bør ha en sentral plassering i forhold til butikker, offentlige kontorer, kommunikasjon m.v."
• "Bygningens form og utseende skal tilpasses den eksisterende bygningsmasse. Under planleggingen må forhold som kan medvirke til at boliger får et kategori-preget utseende (liten institusjon), vies spesiell oppmerksomhet."
• "Personalrom som er knyttet direkte til boligene, bør avgrenses til et nødvendig minimum."
• "Personalrom bør ikke være en del av beboernes fellesa-real. Det bør ha en nøytral plassering i forhold til adkomst og fellesarealer."
• "Tilretteleggingen må ikke undergrave hensynet til at boligene skal være egne, private hjem. Det bør f.eks. ikke etableres kontor eller spiserom for de ansatte i boligene. Hvis det er behov for rom til nattevakt, bør arealet begrenses til et vanlig soverom; eventuelt med et dusj/WC-rom. "
• "Større fellesarealer bør planløses slik at de lett kan gjøres om og skilles ut som egen fullverdig bolig."

Jens Petter Gitlesen