Karin Andersen på krigsstien!

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) stilte i dag følgende spørsmål til kommunal- og moderniseringsministeren:

Spørsmål:

Hva gjør regjeringen for å sikre at Husbankens investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem benyttes i samsvar med nasjonale politiske målsetninger, lovverket og våre internasjonale forpliktelser?

Begrunnelse:

I et leserinnlegg i Trønderavisa den 3. november i år, skriver en far om sønnen sin som har en utviklingshemning og ble tvangsflyttet fra bofellesskapet hvor han hadde bodd i mange år. Kommunen vedtok å flytte ham til et omsorgsenter med 64 beboere. Husleieloven gir leietakere rettsikkerhet og skiller ikke mellom diagnoser, men mennesker med utviklingshemming tvangsflyttes uten at husleielovens bestemmelser følges. I følge Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er det langt i fra uvanlig at verken lovverket, politiske målsetninger eller internasjonale forpliktelser følges.

Forholdene er ikke bedre når det gjelder barn. I Fredrikstad planlegges f.eks. å omgjøre en tidligere institusjon til en stor avlastningsbolig. Likestillings- og diskrimineringsombudet har protestert mot planene, tilsynelatende uten effekt. I Statens helsetilsyns veileder for nasjonalt tilsyn med barneboliger og avlastningsboliger for barn, kan en f.eks. lese: «Formålet er videre å bidra til gode oppvekstvilkår med mulighet for å bevare integriteten og utvikle selvstendighet. I retningslinjene heter det videre blant annet at ”boligene bør være mest mulig lik et vanlig hjem, med nødvendig tilpasning til barna som skal være der”. Boligene bør ligge gunstig til for skole, fritidsaktiviteter og lekeareal. Boligene bør være eneboliger, rekkehus eller leiligheter i den vanlige boligmassen med tilknyttede utearealer. Det bør ikke etableres boliger hvor flere enn fire barn bor, og det bør ikke være avlastningsplasser der barn bor fast. De som bor sammen bør i størst mulig utstrekning passe sammen i alder, interesser og behov.»

Det finnes mange barne- og avlastningsboliger både for 10, 20 og 30 barn som bryter samtlige av føringene. I flere tilfeller må den vare treåringen bo sammen med den utagerende 17 åringen og en må iverksette skjermingstiltak. En bør stille spørsmål med både det etiske og lovmessige grunnlaget for å gi barn med store funksjonsnedsettelser slike oppvekstmiljø. Det er vanskelig å se at forholdene er til barnets beste. FNs funksjonshemmedekomite, vil nok også hevde at det er i strid med funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD) når statlige midler benyttes til segregering og institusjonalisering.

Situasjonen er ikke ny. Forskerne Hege Lundeby og Jan Tøssebro dokumenterte tendensen allerede i 2002. Siden den gang har regjering og Storting gjentatte ganger fastslått at målsetningene for i politikken overfor mennesker med utviklingshemming ligger fast. I rundt 20 år, har utviklingen gått i motsatt retning av målsetningene på feltet. Utviklingen i feil retning har vært stimulert av mange milliarder kroner i statlige tilskudd og gunstige finansieringsordninger. Mange vil nok mene at Staten har et overordnet ansvar både for rettsikkerheten og boligpolitikken. Det er uansett tvilsom praksis når statlige midler benyttes i prosjekter som er i strid med statlige målsetninger, lovverket og våre internasjonale forpliktelser.

NFU håper at kommunal- og moderniseringsministeren vil iverksette nødvendige og effektive tiltak og bryte tradisjonen med tomme ord og innholdsløse fraser.

Jens Petter Gitlesen