Stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos og Per Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet fremmet representantforslaget Dokument 8:77 S (2020–2021) om å styrke og forbedre vergemålsordningen. Forslaget hadde fokus på de faste vergenes situasjon og ikke på situasjonen til dem som har behov for verger.
Forslaget tok heller ikke hensyn til kritikken av vergemålsordningen som er kommet fra FNs funksjonshemmedeskomite, FNs spesialrådgiver på funksjonshemmedefeltet, Riksrevisjonen, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Forslaget tok heller ikke hensyn til Likestillings- og diskrimineringsombudets kritikk eller Norges institusjon for menneskerettigheters påpekning av behovet for å etablere en beslutningsstøtte ordning.
Justis- og beredskapsminister Monica Mæland svarte justiskomiteen at hun ikke så noen grunn til å foreta noen helhetlig gjennomgang av lovverket. En slik holdning, betyr at en ikke tar kritikken fra FNs funksjonshemmedeskomite, FNs spesialrådgiver på funksjonshemmedefeltet, Riksrevisjonen, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Norges institusjon for menneskerettigheters nevneverdig alvorlig.
Når det vises til den nye vergemålsloven som ble innført i 2013, så kan folk tro at vergemålsloven er tilpasset CRPD. Men den nye vergemålsloven er ikke ny. Vi fikk en ny vergemålslov i 2013 for å erstatte lov om umyndiggjøring av 1898 og vergemålsloven av 1927. Vergemålsutvalget som foreslo den nye vergemålsloven, overleverte sin innstilling til justisminister Odd Einar Dørum i 2004, to år før CRPD ble fremforhandlet.
Hvor mange som ufrivillig er under frivillig vergemål, vet vi ikke. Justisminister Tor Mikkel Wara sendte brev til rundt 18.000 voksne under frivillig vergemål for å undersøke om de ønsket å være under vergemål. Hvor mange av disse 18.000 som fikk brevet av sin verge, var i stand til å lese og forstå brevet samt å svare på brevet, sier undersøkelsen ikke noe om.
Fra Statsforvalteren i Viken har vi hørt at vergemålsavdelingen ringer personer som skal settes under vergemål for å høre om de ønsker å være under vergemål. For dem som har telefon, kan snakke og forstår samtalen, kan nok dette være et godt tiltak. Men de fleste under vergemål, vil neppe dra nytte verken av brevet fra justisministeren eller telefonen fra Statsforvalteren. Forutsetningene for slik kommunikasjon er ikke tilstede.
Det er positivt når justis- og beredskapsminister Monika Mæland forteller at departementet skal komme med en proposisjon på vergemålsfeltet. NFU er enig med statsråden at utviklingen på feltet må tas gradvis. Men vi erfarer at tiden går og praksisen fra umyndiggjøringsloven består. Det er på høy tid å ta rev i seilene, prioritere feltet og jobbe for at selvbestemmelse skal gjelde alle.
CRPD-komiteen ber Norge om å starte arbeidet med å erstatte vergemålsordningen med beslutningsstøtte. I stedet for at verge skal bestemme hva som er til personens beste, skal personen få hjelp til å treffe beslutninger i saymsvar med sin egen vilje. Arbeidet med å utreder og å utprøve slike ordninger, er ikke påbegynt.
Det tok 115 år fra lov om umyndiggjøring ble innført til den i 2013 ble opphevet. Det tok 86 år før vergemålsloven av 1927 ble erstattet. Åtte år har gått siden Norge ratifiserte CRPD. Foreløpig er lite gjort. Det er på høy tid at myndighetene begynner å følge opp våre menneskerettslige forpliktelser. La oss slippe å vente i 100 år på en lov om beslutningsstøtte.
Tom Tvedt