Da NFU skulle foreslå medlemmer til Rettighetsutvalget, så måtte vi velge det beste. Det valget ble Gunn Gunn Strand Hutchinson. Hun har solid praktisk erfaring med deltakelse, organisasjonsabeid og politisk arbeid. Få har mer erfaring som brukermedvirker og medlem av utallige råd og utvalg. Når hun i tillegg er sterk på den akademiske siden av sosialpolitikk og sosialt arbeid, så er det overhode ikke tilfeldig at valgkomiteen foreslo og landsmøtet valgte Gunn Gunn Strand Hutchinson. For dem som ikke allerede kjenner Gunn, kommer her en kort presentasjon, hvor også andre får ta del i Gunns erfaringsbaserte råd og vurderinger.
Hva er din bakgrunn og hvorfor har du engasjert deg i NFU gjennom mange år?
Jeg har en sønn på 39 år som har Down syndrom. Jeg har fulgt levekår for personer med utviklingshemming fra begynnelsen av 80 tallet. Før jeg ble aktiv i NFU jobba jeg med flytting fra sentralinstitusjonene Trastad og Vensmoen til mindre institusjoner. Fra 1988 til 1991 var jeg prosjektleder i Fylkesteamet for HVPU for flytting fra Vensmoen og ut til kommunene. Det var en periode hvor NFU spilte en viktig rolle i å få avviklet institusjonene og få utviklet en politikk for inkludering lokalt. Etter denne perioden ble jeg sjøl aktiv i NFU. Det å se at NFU kunne bidra til å få en slik massiv endring i levekår som reformen bidro til på tross av sterk motstand i både politiske og faglige kretser ga meg tro på at dette er en organisasjon som kan fremme endring og som jeg gjerne vil delta i.
Jeg har arbeidet som sosialarbeider og i de siste tiår med utdanning, forsking og fagutvikling i sosialt arbeid ved Nord universitet.
Du ble oppnevnt som medlem av Rettighetsutvalget. Etter hva ryktene sier, så er en stortingsmelding basert på rettighetsutvalget rett rundt døren. Hvilke forhold mener du er de mest sentrale å få på plass?
Rettighetsutvalget dokumenterte at situasjonen i dag for mennesker med utviklingshemming ikke er i tråd med FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD). Norge har forpliktet seg til å følge opp konvensjonen. Å få CRPD inn i menneskerettsloven er av grunnleggende betydning. Det vil fjerne enhver tvil om at konvensjon skal etterleves. Dette slaget har vi igjen nylig tapt, men med langt mindre flertall enn ved siste forsøk. Neste gang vil vi få det i boks.
Selv om CRPD ikke er tatt inn i menneskerettsloven har Norge ved å signere og ratifisere konvensjonen forpliktet seg. Derfor valgte utvalget å legge konvensjonen til grunn og så vurdere om situasjonen i dag er i tråd med den. Som kjent ble konklusjonen at vi har en vei å gå. Vi oppsummerte våre forslag i åtte løft. Disse dekker sentrale områder av betydning for mennesker med utviklingshemming i ulik alder for å kunne få grunnleggende rettigheter på lik linje med folk flest. Disse rettighetene omfatter selvbestemmelse og rettssikkerhet, inkludering og likeverdig opplæring, arbeid for alle, god helse og omsorg, eget hjem, kompetanse og kunnskap, koordinerte tjenester og målretta styring.
Slik ansvar for iverksetting av politikk på ulike områder er oppdelt er det nødvendig å ha en overordna styring. Det må lages en plan for hvordan nå målene som CRPD formulerer. En slik plan må gå på tvers av departementene og det må etableres en systematisk oppfølging av hvordan arbeidet går. Dette må med jevne mellomrom rapporteres til Stortinget slik at politiske tiltak kan settes i verk eller endres. Dette tenker jeg er helt sentralt å få på plass i stortingsmeldinga.
På alle felt gjelder det å få mer rettigheter og at det blir en synlig styring med hvordan CRPD skal etterleves. Forskjellene er også alt for store mellom ulike kommuner og når det gjelder opplæring er det også store forskjeller fra skole til skole. Det spriker for mye mellom praksis og politiske målsettinger og verdier og det er disse hullene stortingsmeldinga må bidra til å tette.
Få har mer erfaring enn deg som brukerrepresentant både i kommunale råd for mennesker med funksjonsnedsettelse, innen helseforetakene og flere andre posisjoner. Har du lært deg noen triks for å sikre at brukerrepresentanter får gjennom sine syn i råd og utvalg?
Jeg vil absolutt ikke kalle det triks, men det hjelper på å vite hvor man vil når det er misnøye. Det er ikke nok å peke på det som ikke fungerer. Man må også være aktiv i å formulere hvilke endringer som kan bli bra og delta aktivt i dialogen om hvordan komme dit. Så gjelder det å bite seg fast og ikke slippe saker før resultater er oppnådd. De fleste politikere bruker tid og krefter på å utvikle et samfunn som er godt å leve i. Så er det slik at utfordringer for mennesker med utviklingshemming ikke er like godt kjent for alle. Her er brukerrepresentantenes arbeid å beskrive situasjoner og konsekvenser av politikk og som sagt ikke minst bidra aktivt til å få endret forhold.
Mange sliter med å involvere mennesker med utviklingshemning i organisasjonen vår. Har du noen positive erfaringer på feltet?
Fra min tid som fylkesstudieleder erfarte jeg at de mest engasjerende kurs tok utgangspunkt i problemstillinger de selv var opptatt av og så arbeidet vi med hvordan vi gjennom NFU kunne få gjort endringer. Vi arbeidet med konkrete saker til vi fikk resultater. Etter slike kurs var det enklere å få medlemmer med utviklingshemming med. Utfordringen etterpå er å holde trykket oppe og at folk får mulighet til å delta aktivt i endringsarbeid som de ser betydningen av.
Jens Petter Gitlesen