Arbeid

Arbeidsmarkedstiltak og løftene som ble glemt

I 1990 lovet Regjeringen, støttet av et enstemmig Storting, å bygge ut arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemming. Vi venter fortsatt på at løftet skal innfris.

Brutte løfter

I st.meld. 47 (1989-90) la en til grunn at arbeidstilbudet til mennesker med utviklingshemming skulle bygges opp etterhvert. En skulle utvide arbeidstiltakene som var utviklet under HVPU og en skulle etablere nye arbeidstiltak i ordinær virksomhet. Når arbeidstilbudet skulle bygges ut etter hvert og ikke umiddelbart, så kom nok det av at en hadde mer enn nok med å etablere tjenester og hjem nok til personer med utviklingshemming i kommunene. Men når husene var bygget og tjenestene etablert, så forsvant fokuset på reformen. Knapt noe har skjedd med arbeidsmarkedstiltakene for mennesker med utviklingshemming siden 1990.

Arbeidsmarkedstiltakene blir til

Tiltakene ble bygget opp under HVPU på 1970-tallet. I utgangspunktet var det et forsøk på å skape en meningsfull tilværelse for institusjonsbeboerne. Fra midten av 1970-tallet, kom de "vernede boligene", dvs. en slags bofellesskap i beboernes hjemkommune, bofellesskap som var underlagt HVPU. Med på lasset ble dagaktiviteten som da ble til "vernede verksteder". Da HVPU ble nedlagt, ble ansvaret for de vernede verkstedene underlagt A-etat som senere ble til NAV. Slik er opphavet til vekstbedriftene og arbeidsmarkedstiltaket "Varig tilrettelagt arbeid" (VTA).

Arbeidsmarkedspolitikken overfor mennesker med utviklingshemming har aldri vært et resultat av en overordnet planlegging. Det startet med frivillighet og lokale initiativ og endre opp med et relativt omfattende apparat rundt vekstbedriftene hvor mennesker med utviklingshemming nå er kommet i mindretall. Ordningen var i utgangspunktet bygget opp med hensyn til mennesker med utviklingshemming, men gruppen av utviklingshemmede har en tendens til å bli marginalisert ut av de marginale.

NOU 2012: 6 Arbeidsrettede tiltak er en god utredning på feltet som dessverre fortsatt ligger i departementets skuffer.

Arbeid er lønnsomt og viktig

De aller fleste med utviklingshemming kan bidra til verdiskapning. En trenger ikke være økonom for å innse at det er mer lønnsomt å bidra enn å ikke bidra. Men mennesker med utviklingshemming vil ofte bidra mindre enn høyproduktive grupper og mange har behov for bistand og tilrettelegging.

Behovet for bistand og tilrettelegging er ikke et behov som oppstår som følge av at en jobber. Behovet er forårsaket av funksjonsnedsettelsen. Har en behov for bistand og tilrettelegging i en jobb, så har en det samme behovet for bistand og tilrettelegging på et dagsenter eller andre alternativ til en jobb. Kostnadene er de samme om en jobber eller om en gjør noe annet meningsfullt. Forskjellen er at de som jobber bidrar til å utøve viktige oppgaver, noe som både er lønnsomt og viktig for den enkelte.

Dessverre er vårt styringssystem i liten grad slik at beslutningstakerne både ser at det er lønnsomt og nyttig at mennesker med utviklingshemming jobber.

Budsjett- og sektortenkning

Når ingen arbeidsminister har fulgt opp lovnadene fra st.meld. 47 (1989-90), så kommer det neppe av uvilje. Budsjetteringsrutinene får arbeidsmarkedstiltakene til å se urimelig kostbare ut. Skal arbeidsministeren øke antall VTA-tiltak med 1000, så vil utgiftene på arbeidsdepartementets budsjett øke med ca. 170 millioner kroner. Slike beløp er vanskelige å finne rom til, spesielt for de grupper som aldri står først i køen.

Mens arbeidsministeren bare ser kostnadene med arbeidsmarkedstiltakene, så er det ingen som fører regnskap over kommunenes besparelser som skal være minst like store som arbeidsdepartementets kostnader. Alternativet til arbeid, er dagsenter eller annet dagtilbud. Hvis kommunene gir det tilbudet de er forpliktet til, så vil 170 millioner i bistand innen arbeid, medføre et redusert bistandsbehov i dagtilbudet på 170 millioner.

Skal arbeidsministeren se annet enn kostnader, må en samordne departementets kostnader med kommunenes besparelser.

Absurde insentiver

Tiltaksplassene er stykkprisfinansierte, uavhengig av behovet for bistand til den enkelte på tiltak. I den grad bedriftene vektlegger økonomiske forhold, noe de må gjøre, så medfører ordningen at de med minst behov for bistand og oppfølging er mest interessante å ansette. Når tiltak for å gi arbeid til dem som trenger bistand er utformet slik at bedriftens lønnsomhet avtar med bistandsbehovet, så tjener systemet det motsatte av sin hensikt.

Tilskuddet til tiltaksplassene må stå i forhold til den enkeltes behov og ikke være en fast sum.

Sektorforsvarere og kommunepolitikere som ikke kjenner feltet

Etter reformen ble det bygget opp mange arbeidslignende tilbud i kommunene. De fleste av disse er nedlagt nå, enten fordi de er lagt inn under omsorgstjenesten og mangler de nødvendige fagfolkene eller fordi kommunen har funnet ut at det billigste er å gi minst mulig dagtilbud. Dagsentre er det blitt flere av. Hvorfor mennesker som kan tegne, strikke eller flette på dagsenteret, ikke kan utøve arbeid, er vanskelig å forstå. Kan hende det er de ansvarlige for dagsentrene som er mest opptatt av at de skal bygges ut og bestå.

Supported Employment

Supported Employment er en tilnærming hvor personen på tiltak og arbeidsgiver får nødvendig bistand og oppfølging. Det er ingen saklig grunn for ikke å starte med supported employment umiddelbart. Grunnen til at vi har egne bedrifter for bestemte typer mennesker, er historisk og knyttet til HVPU. Får en bistand og tilrettelegging, så kan en jobbe i det ordinære arbeidslivet. Det kan medføre merkostnader dersom personer med større behov for oppfølging jobber spredt, men da kan en ha flere arbeidsplasser på samme bedrift. Mener en noe med inkludering, så bør en satse på supported employment.

Hvorfor har ingen tatt tak i problemstillingene?

Det er vanskelig å forstå at det ikke er tatt meningsfulle grep på feltet de siste 29 årene. Di en beste forklaringen kom trolig i generelle ordelag fra landrapportøren Monthian Buntan i CRPD-komiteen som under høringen av Norge hevdet at Norge er veldig flinke å etablere velferdsordninger, men ikke er like flinkt til å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Jens Petter Gitlesen

26 april 2019

Tips noen om siden